lørdag 26. mars 2011

Oppdatering kraniebrudd

Tusen takk for alle hyggelige kommentarer på det forrige innlegget mitt. Det går mye bedre med sønnen min nå. Han var på MR i forrige uke, og den viste at blødningene innenfor kraniet ikke har blitt større, men at han også har to små blødninger i hjernen. De har nok vært der siden fallet, og ser ikke ut til å ha skadet han noe. De vil bli absorbert og forsvinne, og kraniebruddet vil gro. Det er et sammenhengende brudd som går fra høyre øre og fram forbi venstre øye. På et punkt er kraniet skjøvet en halv beintykkelse inn i hodet, men de godtar inntil en hel beintykkelse før de gjør noe. Hevelsene har gått ned, og han ser nå ut som et fargekart med gule, grønne og lilla farger. Men han er seg selv lik, og det eneste som holder han hjemme er kraniebruddet. Det må gro i ennå en drøy uke før han får komme tilbake til barnehagen.

Vi har vært i møte med barnehagen, og de har lagt ned forbud mot treklatring på vinters tid. For hvor lett er det å klatre i glatte trær med masse klær og store votter? Og når bakken i tillegg er hard som is så kan det gå riktig så galt.

På hobbyfronten har det gått tregt. Selv om jeg er hjemme denne uka, så har det kun blitt tid til lek og spill sammen med Kristoffer. Men det er jo derfor jeg har vært hjemme, så hobbyen får komme i annen rekke.

God helg!

mandag 14. mars 2011

Den vonde telefonsamtalen

Å få telefon om at barnet ditt har skadet seg er vel noe av det verste man kan oppleve som foreldre. Likevel var det den telefonen jeg fikk på torsdag. Mannen min ringte på tur til legevakten, og kunne fortelle at vår eldste sønn hadde falt ned fra et tre i barnehagen og slått hodet sitt kraftig. Han hadde åpenbart fått en kraftig hjernerystelse, og i panna hadde han en kul som bare ble større og større. Han ville bare sove, og var sint da han ikke fikk lov.

Jeg var på kurs på torsdag, og innså kjapt at det ikke var noen hensikt å fortsette kurset. Jeg hadde tankene hos sønnen min på sykehuset, og det eneste jeg ville var å kjøre ned og være sammen med han. Da jeg kom fram var han nettopp ferdig med sin første CT, og var på tur til akuttmottaket for barn. Jeg var kjemperedd, for det var ingen tvil om at han hadde fått et alvorlig slag mot hodet. Jeg kjente tårene presse på, samtidig som jeg ikke ville skremme gutten med min reaksjon.

Da nevrokirurgen kom var vi veldig spente på hva CT-bildene viste. Legen kunne fortelle at gutten vår har et 8 cm langt kraniebrudd på høyre side, som strekker seg fra baksiden av øret fram til oversiden av øyet. Det har i ettertid vist seg at han også har et mindre brudd på venstre side, og de er usikre på om disse to bruddene henger sammen og egentlig er et stort brudd. Bruddflatene ligger heldigvis mot hverandre, og går ikke inn i hjernen hans. I tillegg har han to mindre bødninger på innsiden av kraniet, og disse blødningene er potensielt farlige siden de kan gi trykk på hjernen. Han skulle derfor tilbake på ny CT på kvelden, og heldigvis viste de nye bildene at disse blødningene ikke var blitt noe større.

Også på fredag ble det tatt CT av hodet hans, og de nye bildene viste det samme som bildene på torsdag. Og da først kjente jeg at redselen begynte å slippe taket. Natta hadde vært tøff, med mye smerter og mange kontroller av øynene hans. Han kastet opp flere ganger, og det er jo ikke uvanlig ved hjernerystelse. Han klaget mye over magesmerter, og det ble derfor tatt UL av magen hans på lørdag kveld. Undersøkelsen viste at alt var tilnærmet normalt, og noen av funnene de viste oss kunne være medfødte, ufarlige tilstander. Han hadde noe væske i buken, men magen var myk og fin, noe som tyder på at det ikke er noen farlig situasjon.

I går fikk vi reise hjem fra sykehuset, og han får ikke dra tilbake til barnehagen før formen er blitt bedre. Han blir fort sliten, og sover mye. Kulen i panna har flatet ut, og akkurat som nevrokirurgen sa har blodet flyttet seg nedover til øynene. Han har hatt to ordentlige blåveiser, men får nå åpnet begge øynene. Han klager fremdeles over mage- og hodesmerter, og har kastet opp også etter at vi kom hjem. Han glimter til med noen gode stunder innimellom, og jeg håper han kommer seg raskt. Dette bildet ble tatt på sykehuset i går.


Jeg må bare avslutte med dette herlige bildet av guttene sammen. Det ble tatt en uke tidligere, og hverdagen kan jammen meg snu fort. Heldigvis ser dette ut til å ende godt, og jeg håper bare han ikke får noen langtidsskader av denne opplevelsen.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...